Av og til lurer jeg på om jeg er dømt til å være som jeg er? Om det er arv som gjør at jeg er som jeg er, sier hva jeg sier, og tenker det jeg tenker? På mange måter tenker jeg at jeg er så utrolig lik min far. At det er så mange likheter. Så mange skumle likheter. Så, er det arv som gjør at jeg skyver alle fra meg, at jeg sier dumme ting, eller er det miljø som gjør at jeg bare er slik? Av og til tenker jeg på hva som gikk galt? Hvor falt jeg av lasset? Når ble det for langt å løpe? Og når jeg falt av lasset, hvorfor var det ingen som så det? Hvorfor var det ingen som gjorde noe? Hvorfor fikk jeg ikke hjelp når jeg spurte etter det da jeg gikk på barneskolen, da jeg ble mobbet? Hvorfor var det ingen som tok meg seriøst? Hvorfor klandrer jeg andre, når det er meg selv jeg må ta i nakken? Hvordan kan jeg hjelpe andre, slik at andre ikke faller av lasset? Hvordan tydelige tegn skal jeg se etter slik at andre slipper gå igjennom det samme?
Så hvordan skiller man mellom arv og miljø? Hva kan jeg som førskolelærer gjøre for å hjelpe fler til i tidlig alder, ikke å falle av lasset? Siden jeg har vært igjennom symptomene, gjør det de lettere for meg å se?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar