Liten jente, med redsel i øynene

Hun har nydelig lyst hår og vakre blå øyner, men hun er ikke som hun skal. Kroppen hennes er dekket av sår, som om hun har vært i kamp, og øynene er fulle av redsel. Jeg kommer opp mot henne bakfra, og jeg kan se hvordan hun holder på å hoppe ut av stolen idet jeg sier noe til henne. Jeg beklager meg.
Pupillene i de blå øynene er utvidet, og øynene ser store ut. Hele hun ser ut som om hun snart kommer til å falle sammen. Skjelver som et aspeløv. Jeg kunne ikke huske det var slik sist vi møttes. Det er nok fordi du hele tiden passet på at du var full av koffein, så ikke kroppen skulle få lov, men jeg er sikker på at du lekter sterk soldat. Det gir meg en klump i magen. Jeg liker ikke å se deg slik, jeg liker ikke å se noen slik. Jeg legger hånden min over ryggen din, og begynner å stryke. Jeg er sikker på at du behøver kjærlighet. Jeg er sikker på at du behøver noen som bryr seg. La oss leke tøffe soldater sammen!

Det tar ikke lang tid før du legger føttene opp i stolen, og blir sittende i fosterstilling. Du klorer deg selv på knærne før du flytter hendene opp i håret og river alt du klarer. Du kniper sammen øynene, som om det hjelper deg på noe vis, men jeg tror ikke det gjør det, jeg tror bare det gjør bildene sterkere.

Jeg forsøker å få deg med bort, men du er litt som en ål, og vrir deg bort, men jeg er sterkere enn deg, så jeg klarer å skjerme deg. Jeg vet at det er et rop etter hjelp, men vit at jeg ser deg. Jeg forteller deg rolige ord, for å prøve å få deg til å slappe av. Det er ikke så lett når alle musklene strammer seg, alle kroppsdelene skjelver. Det kommer en gutt bort, han er litt eldre enn meg. Klem han i hånden sier jeg til deg, han tar tak i hånden din, og du gjør som jeg sier, men jeg vet du ikke styrer det selv.

Det er ikke så mye lyder rundt, det er egentlig helt stille, men i hodet ditt er det kaos. Måten du kniper igjen øynene på, måten du river deg i håret. Som om du prøver å dra ut smerten. Alle følelsene, redselen, tårene, men du er en sterk soldat, du vil helst klare deg selv.
Etter noen minutter går det over og du forlater oss og går inn til de andre. Jeg har ikke lyst til å la deg gå, jeg har ikke lyst til å la deg være alene, men jeg kan ikke henge på deg som en klegg.

Jeg har lyst å ta henne med meg hjem, la henne bo hos meg resten av sommeren, sier jeg til gutten. Han nikker. Men jeg kan ikke det, fortsetter jeg, det er kidnapping. Jeg vet det ikke er riktig, men jeg vet og at det ikke er riktig å sende deg hjem. Klumpen i magen blir bare større.

Jeg kjenner ei jente med nydelige blå øyner, og nydelig lyst hår. Hun har t-skjorte på, og korte sorte shorts. Selv om hun smiler og ler, er det ikke vanskelig å se redselen i øynene hennes. Pupillene er utvidet, og inni dem, kan man skimte sorgen hun føler.