Det hendte tanken streifet henne(hele tiden egentlig)

Det hendte tanken streifet henne; Ville han forlate henne? Noen ganger tenkte hun at det nok var det han tenkte på, at det var derfor han ikke hadde tid. Selv om hun visste han hadde andre venner også. At det var flere som gjerne ville ha litt tid, selv om hun gjerne kunne tenkt seg all tiden som var mulig. Av og til(les hele tiden) tenkte hun at kanskje han egentlig var som alle andre, selv om hun visste at han var helt anderledes. Kanskje. Hun likte ikke ordet kanskje. Kanskje var et forferdelig ord. Så hva om han til slutt slukte dagsbilde hennes? Hvorfor skulle hun la dette hende igjen? Hun var masete, sur og grinete, hun visste det, og hun burde nok advart han. Det var ikke slik han kjente henne, hun visste det. Det var ingen som kjente henne slik. Men hun ville ikke bli såret igjen. Hun hatet seg selv for å tenke slik. Forhold gjorde slik med henne, gjorde henne sur, grinete, paranoid og deprimert... Hvorfor kunne hun ikke forandre på det? Hun ville ikke mer, var lei av å være sur og grinete. Forelskelse skulle ikke gjøre henne sur, det skulle gjøre henne glad, men ikke denne jenta... Ikke denne jenta...

Paranoid, deprimert, irritabel...