Venner?

"Vi er fortsatt venner?" spør hun håpefullt. "Ja" svarer han, "bestevenner!".
Hun kan ikke huske at det før hadde vært så lett, men det føles fint, helt greit. Hode hennes er med på hva som skjer. For en gangs skyld er hode hennes enig i avgjørelsen. Hun hadde jo visst det lenge? Bestevenner, hun smakte på ordet. Det hadde gått dager, og hun smakte enda på ordet. Det føltes ikke som bestevenner, men på en måte, var det greit det også. Alt var på en måte bare greit, likevel gråt hun når det var natt, når ingen så. Likevel følte hun seg alene når hun var det, alene. Likevel føltes det greit. Det var en ny følelse. Hvorfor var det helt greit? Var det fordi de fremdeles skulle være "bestevenner"? Var det fordi hun ventet det komme denne gangen, fordi det delvis var hennes valg også? Var det fordi det for en gangs skyld var hun som tok en avgjørelse?