Hvor ga jeg slipp på å være glad?

Jeg vet ikke når det startet, jeg husker ikke, om det er det at det er lenge siden, eller om det er det at jeg blokkerer det ute, det er det ingen som vet. Ikke jeg en gang. 

Da jeg var liten var jeg ei livlig jente med mange venner. Jeg hadde vel og merke nesten bare guttevenner, men det var greit. Jeg var alltid ute og lekte. Da jeg begynte på skolen fikk jeg flere jentevenner. Vi lekte også mye. 

 Så, hvor stoppet det? Når ble jeg redd for dem?
Når ble jeg redd for å gå ut av huset?
Hvor tok jeg de gale valgene?

Jeg pleide ofte å ta bussen til farmor og farfar, men så stoppet det og. Jeg ble mer og mer hjemme, mistet fler og fler venner, og de vennene jeg hadde igjen, de skjøv jeg bort. Om ikke de valgte en av de andre vennene mine fremfor meg. Uansett om det var gutter eller jenter. Til slutt hadde jeg ingen igjen. Jeg var alene, og låste meg mer og mer inne. De vennene jeg fikk, valgte heller å være med andre venner, enn med meg. De hadde ikke tid til meg. Og det var greit, på en måte, jeg ble vant med det.

Da jeg ble eldre og fikk meg kjærester(ikke flere på en gang, men jeg har jo hatt noen), forlot de meg og, i senere tid, eller rett etterpå, tok de også vennene mine. Jeg følte at folk stjal fra meg. Jeg følte meg bedradd, snytt. Men hva annet kunne jeg forvente? Jeg hadde jo ingen. Jeg følte meg mer og mer alene, og til slutt ble det en del av meg.

Så klart fikk jeg jo alltids noen nye venner, men det var likevel alltid det samme, en eller annen venn stjal dem fra meg. Jeg satt opp en vegg, som jeg gjemte meg bak, så når de kom for nært, kunne jeg bare gjemme meg. Glemme dem, skyve dem bort. Jeg følte meg snytt av verden, glemt i fortiden... 

Til slutt ble jeg en god menneskekjenner, og jeg lærte meg hintene. Hvem jeg (trodde jeg) kunne stole på, når jeg ikke kunne stole på dem mer, og hvem jeg absolutt ikke kunne stole på.
Når var det noe galt? Det visste jeg og. Som om jeg hadde en svak underbevissthet som fortalte meg at denne personen snart kom til å forlate meg, så jeg burde bare skyve vedkommende bort før jeg ble såret. Jeg vil tro det var en forsvarsmekanisme. 

Jeg kan ikke sitte her og si at jeg ikke har noen venner, for det har jeg. Men de fleste bor så alt for langt borte, og de jeg har her, de er få. To kanskje, eller tre, men bare en jeg er med ofte. 

Jeg må være ærlig å innrømme at jeg alltid går rundt å er redd for at jeg skal bli for mye, så jeg slutter å ta kontakt. Håpefull om at, om de vil ha kontakt med meg, så tar de det. Det gjør de oftest ikke. Så kanskje det egentlig er min skyld, ettersom jeg slutter å ta kontakt.. Likevel veier ikke det opp for de vennene mine, som stjeler de andre vennene mine. Jeg sier ikke at jeg vil ha dem for meg selv, for all del!

Jeg forstår bare ikke hvor jeg feilet?
Hvor gikk jeg på tryne?
Når var det at noen bestemte at jeg skulle være alene?
Når var det jeg bestemte det?