Å være alene, men å være glad

Hun snur og ser bak seg noen ganger mens hun går. Hun ser ikke etter noen, hun bare ser, likevel. Hun låser opp døren, går opp trappen og inn på rommet. Det er tomt. Utover gulvet ligger klær hun ikke har orket å brette etter at de ble vasket, og på bordet står det talerkner. Det ser ut som om noen har bombet rommet hennes, hun sukker, lukker den hvite døren bak seg, og setter seg ned på sengen. Skuldrene blir tunge og hun sukker igjen. "Det er kanskje ikke så ille, det er kanskje ikke så ille å ikke ha noen rundt, å være alene", så lukker hun øynene igjen og lar seg falle ned på det myke underlaget.