Inntullet i et usynlig teppe

Hun sitter på trappen, inntullet i et usynlig teppe. Under det har hun en slitt joggebukse, og en singlett. Det er kaldt ute, nesten så man kan blåse frostrøyk, men bare nesten. Det er enda litt for varmt. Hun kikker opp på himmelen, langt der oppe flyr fly, og stjernene skinner klart. Hun vet ikke hvorfor hun er i denne verden. Tenk om hun bare kunne forandret en liten ting. Hun lurer på om alt ville vært anderledes da. Hele livet har hun forsøkt å være snill med alle, og alt hun har gjort, har hun gjort for en grunn. Det er ikke alle som vet om hva hun har gjort, men for å beskytte de rundt henne, har hun gjort ting hun er stolt av, og ting hun ikke er så stolt av. Hun undres over om hun ville vært der hun var i dag, om det bare var en liten forskjell i hverdagen hennes. Hva om hun ikke hadde brukt hverdagen da hun var liten, før hun begynte på skolen, til å fylle postkasser med pukk, men gikk i en barnehage med andre barn. Hun lurer på hvor hun ville vært da. Eller hva om hun hadde stått opp mot mobberne i førsteklasse, eller grisebanka de som var slemme, for hun var sterk nok til det, hvor ville hun vært da? Hva om hun ikke hadde hatt samvittighet, eller medfølelse, hvor ville hun vært da? Ville hun vært en blærete jente som ikke brydde seg om andre da? Hun undrer seg over mye, der hun sitter inntullet på trappen, i et usynlig teppe, singlett og en slitt joggebukse.