Livet mitt, igjennom håret.

Gudene må vite hvor mange forskjellige hårfrisyrer jeg har hatt, og hvor mye jeg har gjort, for å være noe annet enn alle andre. For jeg var, og er ikke som alle andre. Jeg er blitt utfordret til å blogge om håret mitt i løpet av livet mitt, og jeg har forsøkt å grave frem en hel del bilder.

Det å være en annen enn alle andre, startet nok lenge før ange tenker, for det startet lenge før jeg klippet av meg håret, og lenge før jeg begynte å farge håret mitt i knall-farger. Alt som 4-5klassing ønsket jeg briller(og det fikk jeg), og jeg begynte å gråte da jeg ikke fikk regulering. Jeg følte meg ikke som de andre barna. Jeg følte meg anderledes, og jeg ønsket å vise dette til verden.

Da jeg gikk i 8.klasse, døde min bestevenninne igjennom mange år, helt plutselig, uten noen forvarsel. Jeg var så utrolig ensom, alene, og jeg hatet verden. Dessuten brøltes det hjemme, og dørene smalt, og folk kjeftet. Jeg orket ikke være noen plass, så jeg stengte meg inne på rommet.

Mamma og pappa skildte seg. Det var masse store forandringer i livet mitt. Jeg forsøkte å trekke mer inn i verdner sammen med dyr, og jeg ble mer og mer usosial(ikke at jeg noen gang hadde vært særlig sosial, for som barn, ønsket ingen av mine venner være med meg hjem, av helt andre grunner), jeg følte at det bare var dyrene som likte meg, og at de som likte meg, bare latet som, og at jeg var bedre uten dem. Så jeg forkastet dem. Sa stygge ting, skjøv dem unna, fordi jeg trodde jeg ville få det bedre da. Da var det hvertfall ingen som kunne såre meg. Ingen, ingen i denne verden kunne få såre meg. 

Jeg kavet meg igjennom ungdomskolen, i troen på at ingen egentlig likte meg, men jeg kunne jo likegodt bare henge med de som ville henge med meg, selv om klassekammeratene mine veltet pulten min i friminuttene, kalte meg stygge ting i friminuttene og lo av meg. Jeg fikk spiseforstyrrelse, og gikk ned over 10kg på en mnd, men ingen så det, så hva var vitsen? Jeg ble mobbet like mye uansett.

Det var tid for å starte på vgs, og jeg tror på mange måter jeg valgte riktig linje da jeg valgte media. Klassen min var forståelsesfulle, og vi var alle forskjellige, unike på hver vår måte, og ingen av oss var kulere enn noen andre(hvertfall føltes det ikke slik for meg).

Det var ikke før i slutten av 1.klasse jeg gjorde noe drastisk. Etter å ha skjelt ut lærerne på skolen(som de kanskje skulle tatt som ett varseltegn alt da, for hvilken elev er så agressiv?), klippet jeg rett over hestehalen.

Jeg fikk ei venninne til å klippe håret mitt til, så det ikke så ut som om jeg var en skikkelig bust. Likevel føltes det unaturlig å ha så kort hår, selv om det også var deilig. Etter en liten stund farget jeg det lilla.

Jeg barberte også sidene, så jeg fikk meg mowhawk. Jeg var tilfreds. For en liten stund, men det ble liksom aldri nok. Det ble som ett dop for meg, jeg måtte farge håret i forskjellige farger.

Jeg har barbert sidene, men ikke så lett å se på dette bildet.

Jeg måtte farge det, minst en gang i mnd. Og etter hvert kjøpte jeg også dreads. I løpet av ett drøyt år, hadde jeg veldig mange forskjellige farger.

Bildene kommer ikke helt i kronologisk rekkefølge her, da jeg ikke husker hvilke farger jeg hadde når. Jeg startet å jobbe i dyreparken, og hver sommer måtte jeg spare håret. Nyttårsaften inn i 2010, bestemte jeg meg for å barbere av meg alt håret på hode. Jeg var lei av alt. Jeg var lei av venner som ble sammen med x-ene mine, venner som "stjal" venner, lei av selvskading og selvhating, jeg var lei av livet. Jeg hadde lyst å dø, så jeg tok resten av håret, men lot luggen bli igjen.

Det halvåret var jeg russ, og jeg lot håret vokse ut igjen. Jeg var hjemme ett år, uten å gjøre noe, lå bare på sofaen og syntes synd på meg selv, mens jeg gikk opp og opp i vekt. på ett år la jeg på meg 20kg. Jeg hatet livet mer.

Så flyttet jeg på skole, skulle bli stort barn, begynne på høyskole og bli førskolelærer. Lære barna å sette pris på livet, være glade, men hvordan kunne jeg gjøre andre glade, når jeg ikke var glad selv? Jeg "slo opp" med bestevenninnen min i en stor krangel, som gik ut på å brøle høyest. Vi bodde sammen, og vi hatet hverandre(trodde vi da).

Håret mitt hadde blitt langt på dette 1,5 året hvor jeg hadde latt det vokse ut.

Jeg klarte likevel ikke ha en naturlig hårfarge enda, så jeg holdt på hvit lenge, og flere ganger klippet jeg lugg. Jeg gikk til psykolog som fortalte meg hvor normal jeg var, og at alt jeg følte inni meg, alt sinne og egoismen jeg følte var helt normalt, jeg var helt normal, men jeg var ikke normal. Normale barn ønsket ikke å dø, kutter seg ikke, sulter seg ikke, sliter ikke med vennskap og har ikke agressjon-problemer ovenfor de som betyr mest. Jeg sluttet igjen. I etterperioden kom de styggeste (synlige) arrene jeg har på kroppen. Så var det som om alt sa stopp. Jeg følte meg på mange måter friskere enn noen gang, selv om jeg var alene i den store verden(hvertfall føltes det slik). Jeg kuttet meg ikke lengre, selv om jeg til stadigheter vurderte hvor mye jeg ville skade meg om jeg "falt ut vinduet", eller hvor lang tid det ville ta før noen kom for å se etter meg, om jeg ikke lengre levde. Jeg sluttet å farge håret. Jeg ble tante, Jeg fikk nye venner, jeg fikk kjæreste. Livet så lysere ut.

Jeg har ingen bilder, men jeg har barbert nakken og den ene siden igjen, og vurderer å ta den andre siden, men det er mye skumlere nå når man er voksen, for man skal ikke være rebelsk når man er voksen. Dette er ikke meg, jeg er ikke "normal"(deffiner normal), jeg har heller aldri vært det.