Jeg tilgir deg

Du husker sikkert ikke alle ordene, slagene, både det fysiske og psykiske. Det kan til og med være du aldri tenkte noe mer over det, men det gjorde jeg, det kan jeg love deg! Jeg tenkte på det i mange år, lot det gnage og gnage. Lot det du utsatte meg for ta skylden for mange av mine feil og mangler, men det er ikke rettferdig. 

 

"Du holdt ei venninnes sekk i luften. Jeg var sterkere enn deg, for du var liten selv om vi gikk i 6.klasse, og jeg var større enn deg. Jeg tok tak i sekken, og dyttet deg i skulderen så du mistet balansen og falt i kanten som var opp til kateteret. Jeg kan enda se det for meg! Sinnet lyste ut av øynene dine. Du reiste deg og jeg ble stående, selv om jeg burde løpt. jeg burde tatt halen mellom beina og underkastet meg. Så smalt du knyttneven så hardt du kunne i magen min. Det svartnet for øynene mine og i det fjerne kunne jeg høre latteren til alle rundt. Inkludert din. En annen gutt ropte ut "hun kjenner vel ikke noe likevel, så feit som hun er" jeg hørte deg le enda mer, det var din skyld. Dere skulle ikke få se meg gråte, aldri skulle dere få se det! Jeg er ikke svak. Jeg løp ut av klasserommet."

Du skulle hvertfall aldri få se meg være svakere enn det du alt gjorde. En periode turde jeg nesten ikke dra hjem fra skolen, fordi jeg kom til å møte på deg og broren din på veien, for mange ganger var det verst. Der kunne dere gjøre hva dere ville og ingen ville se det. Ikke at noen så likevel, for alle lukket øynen. Egentlig var det deg de burde sett. Deg de burde tatt hånd om, trøstet. Jeg vet, nå, men nå er for seint.  

Jeg klandrer deg ikke for å ha vært den du var, selv om det tok mange år, og jeg fremdeles noen ganger tenker på det. Jeg klandrer deg ikke for å velte pulten min i friminuttene, slenge stygge ord i passe høyde, akkurat så høyt at jeg hørte deg, eller kremte stygge ord når jeg gikk forbi. Jeg klandrer deg ikke for dårlig oppdragelse, slagene i magen, de sårene ingen kan se, eller de som bare er arr. Jeg klandrer deg ikke for spiseforstyrrelsen jeg pådro meg etter 9år med utestenging fordi jeg ikke var som dere. Problemet er bare at jeg kan aldri kan glemme det, for det er rart hvordan hukommelsen husker de tingene man helst vil glemme. Jeg kan heller ikke klandre deg for vekten jeg la på meg fordi jeg ikke turde vise meg noen plass. Jeg kan ikke klandre deg for at de ord du sa og den psykiske volden du pådro meg som gjorde at jeg hadde vanskelig for å få venner, for den har gjort at jeg setter pris på de jeg har. 

Jeg håper ikke du tenker at du ødela livet mitt(selv om du nok ikke gjør det), du ødela bare barndommen min(jeg har lenge igjen å leve). Du gjorde meg sterkere. Du viste meg at jeg kunne stå imot det meste. Du viste meg at de gode egenskapene kan læres igjennom vonde opplevelser. Du lærte meg å være sterk. 

 

 

Jeg møtte deg en dag denne uken. På mitt fristed. Det var det hvertfall en gang. Du ser bra ut. Du ser ut til å klare deg bra og det er jeg glad for. Jeg vet i dag at det ikke var lett å være deg, så det er godt å se at du har det greit, at du også klarte deg bra. 

Selv om jeg hatet deg, mer enn noe annet, gjorde du meg sterk, og det vil jeg takke deg for. Jeg kommer aldri til å snakke med deg uten at du gjør det først, men jeg har tilgitt deg, og om du leser dette, vil jeg at du skal vite det. Det er ikke din skyld. Du var bare ett barn, det er ikke din skyld.

All the pain and the truth 

I wear like a battle wound

So ashamed, so confused

I was broken and bruised

 

 

Now I'm a warrior

 Now I've got thicker skin

I'm a warrior 

I'm stronger than I've ever been 

And my armor, is made of steel, you can't get in 

I'm a warrior