For noen dager siden mistet ei jeg gikk på skole med for mange år siden bestefaren sin. Jeg ble sittende å tenke på dette med død igjen. Ettersom det bare er 5 dager siden Sine skulle blitt 21, var det nært for meg. Jeg har hatt mange tanker de siste dagene.
Når noen dør, har man lett for å tenke på alt man ikke fikk sagt, alt man ikke fikk gjort. Det er viktig å falle i den gropen at man tenker på alt man skulle gjort anderledes om man kunne skrudd tiden tilbake. Problemet her er at man tenker bakover. Det å tenke bakover fører deg ingen vei. Det gjør at du står stille på den plassen du er nå. Du blir stående der, til evig tid, om du ikke begynner å se fremover. Så, istede for å tenke på alt som gikk galt, alt du ikke fikk sagt, alt du ikke fikk gjort, er det viktig å tenke på hva som gikk fint, de gode minnene, de gode ordene. Hvordan luktet vedkommende?
Mange er redd for å glemme, men du kan ikke gå å huske hver dag. Det er lov til å glemme av og til, for vi må likevel se fremover, gå videre. Men å gi slipp, gå videre, det betyr ikke å glemme.
Jeg har falt i denne gropa mange ganger selv. Noen ganger føles det som å sette seg fast i synkemyr, desto mer du beveger deg, desto lengre synker du. Noen ganger føles det som en evig ond sirkel som aldri tar slutt. Ikke la synkemyren dra deg ned, da kan du ikke komme deg videre. Gi slipp på det som gjør deg lei deg.
Lukk boken som gjør vondt. Boka vil alltid være der, ta den frem og les av og til, men husk å lukke den etterpå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar