Jeg føler meg i samme situasjon nå, ikke like ille kanskje, men jeg føler jeg er i samme mørke grop, jeg går rundt å håper på snø, snø som lyser opp natten, men sannsynligheten for at det skal snø nærmeste fremtid, er vel like stor som at man kan lage snømann i sahara. Denne vinteren har jeg hvertfall fargen på håret, så jeg er klar, vinteren kan bare komme. Så jeg kan begrave meg i snø, og vente på vår.
Uansett, her kommer innlegget som aldri ble lagt ut;
Når du føler deg helt tom, den følelsen...
I dag har tankene mine vandret sine helt egne veier. Jeg har tenkt over hva de ville sagt i begravelsen min, hvor sterkt tau, eller hvor stor krok. Hvor store skader får man, om han hopper fra verandaen? I hode mitt har jeg skrevet alle avskjedsbrevene. Hva ville jeg sagt til hvem? Hvilke brev måtte jeg sendt i posten, og hvilke kunne jeg latt bli liggende på rommet. Hvilke sanger jeg ville hatt i begravelsen? Alt er planlagt, i hode.
 |
| ©Terese et Tustehue |
Hadde vi bare visst...
Jeg lever, men jeg lever ikke. Jeg smiler, men jeg er ikke glad. Jeg sier jeg har det bra, men jeg lyver. Jeg sier at katten klorte meg, men alle kan se at det ikke er katteklor. Jeg retter på sminken før jeg går ut, men ingen ser at øynene er blanke, og huden er rød. Stille gråt, tårer og snørr.
 |
| ©Terese et Tustehue |
Heaven's gates won't open up for me
With these broken wings I'm fallin'
Så når man ikke vet, når man ikke føler man lever for noe, hvordan skal man da vekke gnisten? Fikse vingene, lime bitene på plass? Når man vil bort fra alt, tankene, hjemmet, sorgene, smerten, hva gjør man da? Hvordan fikser man livet? Hvordan ordner man gnisten, vekker den til liv?
Når du er tom, kan du like så godt sove bort dagen...
 |
| ©Terese et Tustehue |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar