Ja, fordi det er litt slik jeg føler. Jeg føler du ignorerer meg litt, og det er egentlig greit, fordi det var jo det jeg ba deg om. Jeg bare føler det så trist at du ikke prøver en gang, at du ikke ønsker å være vennen min. Egentlig forsterker det bare følelsen jeg hadde, den følelsen av at ikke alt var riktig, at ikke alt var bra. Jeg lurer på hva jeg har gjort, for å få deg til å ignorere meg, jeg som for noen dager siden skulle være bestevennen? Kanskje du forsøker å være stygg, slem, ekkel(du klarer det), siden du ikke er så flink til å være slem når man snakker med deg? Av og til lurer jeg på hva du sier bak ryggen min, hva du egentlig mener om meg, hva du sier til andre at jeg har gjort mot deg, som gjør at jeg fortjener at du snur ryggen til? Er det fordi jeg ikke er frisk, men du er lykkelig? Fordi det plager ikke meg, jeg unner deg å være lykkelig, og om du er det uten meg, så er det greit, da skal jeg la deg gå. Eller er det kanskje det at du ikke behøver meg når du har det bra? Eller er det det at du fant en annen person, en annen person som kunne erstatte mitt smil?
Jeg forstår det... Jeg gjør det, men det forandrer likevel ikke hvordan jeg føler tomrommet... Eller hvordan det blir en pinlig stillhet når vi møtes i gangen før vi kanskje veksler noen ord.
Det går sikkert over, jeg er bare lei av å alltid gi etter, være støttepålen, den som holder taket oppe, men som bare står der, som ikke har noe støtte igjen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar