... sier han. Selv om hun har spurt han om å la vær. "Du har et pent ansikt, men jeg må få si at kroppen din ikke er drømmekroppen, etter min smak" Han kunne like godt slått henne i ansiktet på en dårlig dag. "Men jeg lover deg, ansiktet ditt er pent, det får du bare godta". Hun hadde alt en dårlig dag. Hun gråter, og hun snørrer. Det sier ploing i telefonen hennes igjen. en ny melding tikker inn, hun vet ikke helt hva hun skal svare lengre. Hun er ikke vant med at folk er ærlige med henne, og det var vel kanskje ikke det hun forventet av han. Etter en time med snakking og gråting sovner hun.
"Skal du være med å gå rundt neset i dag?" moren hennes ser på henne. Hun snur i døren, går ut og tar seg en røyk. Hun kan ikke annet enn å tenke på samtalen. kanskje hun burde gå med. "Jeg går med deg rundt neset" sier hun når hun kommer inn. 12 100 skritt. Dagen etterpå 10 100 skritt, hvor lenge varer det? undrer hun, men hun vet ikke, kanskje en uke, slik som vanlig?
Noen ganger trenger ikke folk å være så jævlig ærlige, når de ikke aner hvor dypt det stikker i et annet menneske. I know, for bestekameraten min tråkket over den samme streken forrige uke. Glad i deg, Terese!
SvarSlettDet går bra altså! Egentlig tror jeg at jeg behøvde å høre det :)
SvarSlett