Såh, hvor mye veier du egentlig?

Hun hadde vært på julebord. Det var egentlig ikke et julebord, det var egentlig bare en fest, en samling før jul, med mange folk man ikke kjente, som gikk i alle klassene på studiet. De hadde hatt vors før, hos noen av folkene i klassen, og mens hun sto og ventet samme med to av guttene(de skulle bli kjørt på "julebordet"), begynte de å snakke om hvor mye de veide. "hvor mye tror dere jeg veier?" spør hun dem. hun vet ikke enda om hun kommer til å like svaret, men de er fulle, så de er sikkert for snille til å si det de mener uansett. "jeg tror du veier 75", sier han ene etter han har stilt seg opp ved siden av henne og måler høyden hans mot hennes. "Nei" sier hun. "det stemmer nok ikke", de fortsetter og gjette på rundt 70. Hun rister på hode. Hun kommer ikke til å si hva hun veier, og hun vet de sier det, bare for å være snille. Hun tenker et lite øyeblikk at de kanskje faktisk mener det, at de faktisk tror hun veier 75, og blir på en måte litt glad, men hun vet innerst inne at de ikke mener det. Men bare for de ti sekundene hun tror på det, føler hun seg slank, tynn. Og det er lenge siden sist. Faktisk kan hun ikke huske sist hun følte seg tynn. Så for de ti sekundene er det verd det. Så går hun tilbake til å huske valkene på ryggen, magen som henger utenfor buksekanten, og de store lårene. hun vet at hun veier alt for mye, og at hun burde trene... Likevel... likevel, bare for de ti sekundene følte hun seg bra.

The pain of the mind

is worse than the pain

of the body...

- Publilius Syrus