Når du leser andre som en åpen bok.

Så, hvor går grensa på hva man kan si er greit, og hvor man kan si at det ikke er greit? Hvor er grensen på rett og galt, og hvem er det som bestemmer den?
Når er det på tide at man trør seg selv på foten og sier at det er nok, når man sier til andre at det går bra, at det ikke gjør noe, og at man ikke bryr seg. Fordi det er det man egentlig vil. Man egentlig ikke vil at det skal gjøre noe, og det egentlig ikke gjør det, for det ikke gjør det, også kjenner man at det plager litt likevel? Er det når man vet at vedkommende skjuler noe vedkommende ikke vil si, fordi vedkommende ikke vil såre deg. Er et da det sårer mest? Er det fordi du føler at du mister litt den greia at du kan stole på vedkommende, fordi vedkommende vet at vedkommende burde sagt det. Fordi det egentlig hadde vært det beste? Er det fordi du alltid har lært deg å skyve bort ting som gjør vondt? Så hva om alle gjør hverandre vondt, av og til, skal man da skyve bort alle?

Jeg har det ikke vondt, jeg har det veldig fint, jeg har nisselue på, og er i mega julestemning, jeg bare lurer på hvorfor det alltid er slik at folk du vet, vet at du kan lese dem som en åpen bok, lar vær å fortelle ting de burde fortelle, og tror at du ikke vet det, fordi de tror det sårer deg mindre? At du ikke klarer å se det?

Jeg håper alle har hatt en megafin første desember! Det har jeg! Jeg har vært å shoppet julegaver(nesten ferdig, liker å si jeg er ferdig) med Kristoffer. Trond var rundt og gikk, så han kom innom og sa hei, jeg har lest til eksamen, og jeg har sett film med Eirin. Tenk det, jeg har møtt nesten alle de beste menneskene jeg kjenner(de som bor her hvertfall), på en dag, det er bare en så deilig følelse!

OG! Jeg må ikke glemme, vi har fått snø i dag, dette er definitivt den beste første desember ever!

- Terese