Jeg skyller deg alt!

For 4,5 år siden var jeg en helt annen plass i livet mitt. Jeg var deprimert, selvskader og jeg ønsket ikke å leve mer. Jeg var lei av at alt og alle gikk mot meg. Jeg hadde ikke noe å leve for, eller mot. Jeg så ingen fremtid i livet mitt. Livet besto av soving, trening, jobbing og skole. Jeg var sikker på at om jeg tok livet mitt, kom det til å ta 14 dager før noen merket noe. Jeg hadde planlagt sangene til begravelsen.

Så dukket du opp. Du gjorde noe med meg, uten å gjøre noe. Du var bare deg selv. Du viste meg at det gikk an å være glad i meg. At det fantes kjærlighet for meg også. Du lærte meg at ikke alle kom til å forlate meg. Jeg fikk et nytt syn på kjærlighet og omtanke for andre(og meg selv). Jeg fant en mann som var snill som dagen var lang, som aldri ville meg noe vondt. En mann som ikke slo, som ikke kjeftet på meg når jeg ikke var i form, men en mann som var tålmodig med meg, som hjalp når jeg trengte det og som elsket meg ubetinget.

Jeg er kanskje ikke alltid den beste kjæresten, men det er derfor jeg har deg, fordi du er det. Jeg er ofte sur, grinete, sliten og irritert, men jeg lærer hele tiden og du hjelper meg på veien.

Jeg skyller deg alt min kjære! Du reddet meg på så mange flere måter enn du kan tenke deg. Jeg gleder meg til å dele resten av livet mitt med deg! Vi har så mye spennende i vente!

Velkommen tilbake

Det føles som en evighet siden jeg satt her og skrev på bloggen sist. Samtidig føles det som i går jeg satt og skrev innlegget "jeg tilgir deg", som var et viktig innlegg for meg å skrive. Det satt ord på de følelsene jeg holdt på å gi slipp på, bitterheten, sinnet. Jeg hadde jo fått det så fantastisk. Det var på tide å gi slipp.

Innlegget gjorde at jeg fikk et langt opphold på bloggen, noe som igjen betyr at jeg har tapt alle leserne mine, men det er ikke så nøye. Bloggen kommer til å fortsette å handle om meg. Jeg kommer til å dele tanker og følelser. Samtidig kommer jeg til å dele mye spennene ting.

Jeg har blant annet begynt å skrive på boken min igjen, og siden jeg har blitt eldre, har jeg også forandret litt skrivestil, noe som medfører at jeg må skrive hele boken om, men det er på en måte litt gøy også.

Jeg har også flyttet 138mil hjemmefra, til Mo i Rana. Hjembyen til min kjære. Jeg elsker å bo her, selv om det er mye savn til hjemme. Mye naturen, hytta og ikke minst min beste venninne i denne verden. Naturen hjemme kan ikke sammenlignes til naturen her oppe. Det er fint her også, men det er ikke havet, det er ikke de samme typene fjell, men det er vinter, virkelig vinter!

Jeg har startet i ny jobb, hvor jeg har fått fast stilling, 100% som barnehagelærer. Jeg elsker jobben, den utfordrer meg fysisk og psykisk, og det behøver jeg. Likevel har det vært et tøft og tungt år som har gjort meg mye trøtt og sliten.

Planen var jo egentlig at jeg skulle ta opp igjen treningen når jeg flyttet opp hit, men siden formen ikke har vært helt på topp ble ikke det noe, men målet er likevel det samme. Jeg skal gå ned 30kg, også skal jeg bytte ut 20 med muskler etterpå. Jeg har ikke satt noe tidspress på det, men det kommer seg nok.


Gjerne gi meg tilbakemeldinger på hva dere ønsker at jeg skal skrive om i bloggen!

-Terese

Jeg tilgir deg

Du husker sikkert ikke alle ordene, slagene, både det fysiske og psykiske. Det kan til og med være du aldri tenkte noe mer over det, men det gjorde jeg, det kan jeg love deg! Jeg tenkte på det i mange år, lot det gnage og gnage. Lot det du utsatte meg for ta skylden for mange av mine feil og mangler, men det er ikke rettferdig. 

 

"Du holdt ei venninnes sekk i luften. Jeg var sterkere enn deg, for du var liten selv om vi gikk i 6.klasse, og jeg var større enn deg. Jeg tok tak i sekken, og dyttet deg i skulderen så du mistet balansen og falt i kanten som var opp til kateteret. Jeg kan enda se det for meg! Sinnet lyste ut av øynene dine. Du reiste deg og jeg ble stående, selv om jeg burde løpt. jeg burde tatt halen mellom beina og underkastet meg. Så smalt du knyttneven så hardt du kunne i magen min. Det svartnet for øynene mine og i det fjerne kunne jeg høre latteren til alle rundt. Inkludert din. En annen gutt ropte ut "hun kjenner vel ikke noe likevel, så feit som hun er" jeg hørte deg le enda mer, det var din skyld. Dere skulle ikke få se meg gråte, aldri skulle dere få se det! Jeg er ikke svak. Jeg løp ut av klasserommet."

Du skulle hvertfall aldri få se meg være svakere enn det du alt gjorde. En periode turde jeg nesten ikke dra hjem fra skolen, fordi jeg kom til å møte på deg og broren din på veien, for mange ganger var det verst. Der kunne dere gjøre hva dere ville og ingen ville se det. Ikke at noen så likevel, for alle lukket øynen. Egentlig var det deg de burde sett. Deg de burde tatt hånd om, trøstet. Jeg vet, nå, men nå er for seint.  

Jeg klandrer deg ikke for å ha vært den du var, selv om det tok mange år, og jeg fremdeles noen ganger tenker på det. Jeg klandrer deg ikke for å velte pulten min i friminuttene, slenge stygge ord i passe høyde, akkurat så høyt at jeg hørte deg, eller kremte stygge ord når jeg gikk forbi. Jeg klandrer deg ikke for dårlig oppdragelse, slagene i magen, de sårene ingen kan se, eller de som bare er arr. Jeg klandrer deg ikke for spiseforstyrrelsen jeg pådro meg etter 9år med utestenging fordi jeg ikke var som dere. Problemet er bare at jeg kan aldri kan glemme det, for det er rart hvordan hukommelsen husker de tingene man helst vil glemme. Jeg kan heller ikke klandre deg for vekten jeg la på meg fordi jeg ikke turde vise meg noen plass. Jeg kan ikke klandre deg for at de ord du sa og den psykiske volden du pådro meg som gjorde at jeg hadde vanskelig for å få venner, for den har gjort at jeg setter pris på de jeg har. 

Jeg håper ikke du tenker at du ødela livet mitt(selv om du nok ikke gjør det), du ødela bare barndommen min(jeg har lenge igjen å leve). Du gjorde meg sterkere. Du viste meg at jeg kunne stå imot det meste. Du viste meg at de gode egenskapene kan læres igjennom vonde opplevelser. Du lærte meg å være sterk. 

 

 

Jeg møtte deg en dag denne uken. På mitt fristed. Det var det hvertfall en gang. Du ser bra ut. Du ser ut til å klare deg bra og det er jeg glad for. Jeg vet i dag at det ikke var lett å være deg, så det er godt å se at du har det greit, at du også klarte deg bra. 

Selv om jeg hatet deg, mer enn noe annet, gjorde du meg sterk, og det vil jeg takke deg for. Jeg kommer aldri til å snakke med deg uten at du gjør det først, men jeg har tilgitt deg, og om du leser dette, vil jeg at du skal vite det. Det er ikke din skyld. Du var bare ett barn, det er ikke din skyld.

All the pain and the truth 

I wear like a battle wound

So ashamed, so confused

I was broken and bruised

 

 

Now I'm a warrior

 Now I've got thicker skin

I'm a warrior 

I'm stronger than I've ever been 

And my armor, is made of steel, you can't get in 

I'm a warrior

Livet mitt, igjennom håret.

Gudene må vite hvor mange forskjellige hårfrisyrer jeg har hatt, og hvor mye jeg har gjort, for å være noe annet enn alle andre. For jeg var, og er ikke som alle andre. Jeg er blitt utfordret til å blogge om håret mitt i løpet av livet mitt, og jeg har forsøkt å grave frem en hel del bilder.

Det å være en annen enn alle andre, startet nok lenge før ange tenker, for det startet lenge før jeg klippet av meg håret, og lenge før jeg begynte å farge håret mitt i knall-farger. Alt som 4-5klassing ønsket jeg briller(og det fikk jeg), og jeg begynte å gråte da jeg ikke fikk regulering. Jeg følte meg ikke som de andre barna. Jeg følte meg anderledes, og jeg ønsket å vise dette til verden.

Da jeg gikk i 8.klasse, døde min bestevenninne igjennom mange år, helt plutselig, uten noen forvarsel. Jeg var så utrolig ensom, alene, og jeg hatet verden. Dessuten brøltes det hjemme, og dørene smalt, og folk kjeftet. Jeg orket ikke være noen plass, så jeg stengte meg inne på rommet.

Mamma og pappa skildte seg. Det var masse store forandringer i livet mitt. Jeg forsøkte å trekke mer inn i verdner sammen med dyr, og jeg ble mer og mer usosial(ikke at jeg noen gang hadde vært særlig sosial, for som barn, ønsket ingen av mine venner være med meg hjem, av helt andre grunner), jeg følte at det bare var dyrene som likte meg, og at de som likte meg, bare latet som, og at jeg var bedre uten dem. Så jeg forkastet dem. Sa stygge ting, skjøv dem unna, fordi jeg trodde jeg ville få det bedre da. Da var det hvertfall ingen som kunne såre meg. Ingen, ingen i denne verden kunne få såre meg. 

Jeg kavet meg igjennom ungdomskolen, i troen på at ingen egentlig likte meg, men jeg kunne jo likegodt bare henge med de som ville henge med meg, selv om klassekammeratene mine veltet pulten min i friminuttene, kalte meg stygge ting i friminuttene og lo av meg. Jeg fikk spiseforstyrrelse, og gikk ned over 10kg på en mnd, men ingen så det, så hva var vitsen? Jeg ble mobbet like mye uansett.

Det var tid for å starte på vgs, og jeg tror på mange måter jeg valgte riktig linje da jeg valgte media. Klassen min var forståelsesfulle, og vi var alle forskjellige, unike på hver vår måte, og ingen av oss var kulere enn noen andre(hvertfall føltes det ikke slik for meg).

Det var ikke før i slutten av 1.klasse jeg gjorde noe drastisk. Etter å ha skjelt ut lærerne på skolen(som de kanskje skulle tatt som ett varseltegn alt da, for hvilken elev er så agressiv?), klippet jeg rett over hestehalen.

Jeg fikk ei venninne til å klippe håret mitt til, så det ikke så ut som om jeg var en skikkelig bust. Likevel føltes det unaturlig å ha så kort hår, selv om det også var deilig. Etter en liten stund farget jeg det lilla.

Jeg barberte også sidene, så jeg fikk meg mowhawk. Jeg var tilfreds. For en liten stund, men det ble liksom aldri nok. Det ble som ett dop for meg, jeg måtte farge håret i forskjellige farger.

Jeg har barbert sidene, men ikke så lett å se på dette bildet.

Jeg måtte farge det, minst en gang i mnd. Og etter hvert kjøpte jeg også dreads. I løpet av ett drøyt år, hadde jeg veldig mange forskjellige farger.

Bildene kommer ikke helt i kronologisk rekkefølge her, da jeg ikke husker hvilke farger jeg hadde når. Jeg startet å jobbe i dyreparken, og hver sommer måtte jeg spare håret. Nyttårsaften inn i 2010, bestemte jeg meg for å barbere av meg alt håret på hode. Jeg var lei av alt. Jeg var lei av venner som ble sammen med x-ene mine, venner som "stjal" venner, lei av selvskading og selvhating, jeg var lei av livet. Jeg hadde lyst å dø, så jeg tok resten av håret, men lot luggen bli igjen.

Det halvåret var jeg russ, og jeg lot håret vokse ut igjen. Jeg var hjemme ett år, uten å gjøre noe, lå bare på sofaen og syntes synd på meg selv, mens jeg gikk opp og opp i vekt. på ett år la jeg på meg 20kg. Jeg hatet livet mer.

Så flyttet jeg på skole, skulle bli stort barn, begynne på høyskole og bli førskolelærer. Lære barna å sette pris på livet, være glade, men hvordan kunne jeg gjøre andre glade, når jeg ikke var glad selv? Jeg "slo opp" med bestevenninnen min i en stor krangel, som gik ut på å brøle høyest. Vi bodde sammen, og vi hatet hverandre(trodde vi da).

Håret mitt hadde blitt langt på dette 1,5 året hvor jeg hadde latt det vokse ut.

Jeg klarte likevel ikke ha en naturlig hårfarge enda, så jeg holdt på hvit lenge, og flere ganger klippet jeg lugg. Jeg gikk til psykolog som fortalte meg hvor normal jeg var, og at alt jeg følte inni meg, alt sinne og egoismen jeg følte var helt normalt, jeg var helt normal, men jeg var ikke normal. Normale barn ønsket ikke å dø, kutter seg ikke, sulter seg ikke, sliter ikke med vennskap og har ikke agressjon-problemer ovenfor de som betyr mest. Jeg sluttet igjen. I etterperioden kom de styggeste (synlige) arrene jeg har på kroppen. Så var det som om alt sa stopp. Jeg følte meg på mange måter friskere enn noen gang, selv om jeg var alene i den store verden(hvertfall føltes det slik). Jeg kuttet meg ikke lengre, selv om jeg til stadigheter vurderte hvor mye jeg ville skade meg om jeg "falt ut vinduet", eller hvor lang tid det ville ta før noen kom for å se etter meg, om jeg ikke lengre levde. Jeg sluttet å farge håret. Jeg ble tante, Jeg fikk nye venner, jeg fikk kjæreste. Livet så lysere ut.

Jeg har ingen bilder, men jeg har barbert nakken og den ene siden igjen, og vurderer å ta den andre siden, men det er mye skumlere nå når man er voksen, for man skal ikke være rebelsk når man er voksen. Dette er ikke meg, jeg er ikke "normal"(deffiner normal), jeg har heller aldri vært det.

Levende - død - borte

For noen dager siden mistet ei jeg gikk på skole med for mange år siden bestefaren sin. Jeg ble sittende å tenke på dette med død igjen. Ettersom det bare er 5 dager siden Sine skulle blitt 21, var det nært for meg. Jeg har hatt mange tanker de siste dagene.

Når noen dør, har man lett for å tenke på alt man ikke fikk sagt, alt man ikke fikk gjort. Det er viktig å falle i den gropen at man tenker på alt man skulle gjort anderledes om man kunne skrudd tiden tilbake. Problemet her er at man tenker bakover. Det å tenke bakover fører deg ingen vei. Det gjør at du står stille på den plassen du er nå. Du blir stående der, til evig tid, om du ikke begynner å se fremover. Så, istede for å tenke på alt som gikk galt, alt du ikke fikk sagt, alt du ikke fikk gjort, er det viktig å tenke på hva som gikk fint, de gode minnene, de gode ordene. Hvordan luktet vedkommende?
Mange er redd for å glemme, men du kan ikke gå å huske hver dag. Det er lov til å glemme av og til, for vi må likevel se fremover, gå videre. Men å gi slipp, gå videre, det betyr ikke å glemme.

Jeg har falt i denne gropa mange ganger selv. Noen ganger føles det som å sette seg fast i synkemyr, desto mer du beveger deg, desto lengre synker du. Noen ganger føles det som en evig ond sirkel som aldri tar slutt. Ikke la synkemyren dra deg ned, da kan du ikke komme deg videre. Gi slipp på det som gjør deg lei deg.



Lukk boken som gjør vondt. Boka vil alltid være der, ta den frem og les av og til, men husk å lukke den etterpå.