I am my worst enemy...

Det er på en måte et mønster i alt det hun gjør. Som om hun gjentar livet sitt, igjen, og igjen, og igjen... Små ting hun gjør store, og så tenker hun; "jeg har det bedre alene. Når jeg er alene, kan ingen såre meg." Hun gjør det hele tiden. Hun hater verden, den er ond, men ikke så ond som hun er selv. Hun er den ondeste. Hun gjemmer seg i sin lille hule, samler krefter til neste trekk. Noen ganger er hun også utspekulert, det gjør henne kvalm, får henne nesten til å kaste opp. Hun vet innerst inne at ingen vil ha henne likevel, hvertfall er det det hun forteller seg selv. Så tar hun igjen farvel, sier stygge ord til de som er glad i henne, fordi hun tror det er lettere slik. "Det blir bedre om du slutter å klage" sier han til henne, hun vet ikke hva det betyr, fordi hun hater verden, og forteller det. Hun har ikke noe annet å si. Men det er ikke så farlig, de har ikke tid til henne uansett. "Er det noe mer du vil fortelle meg i samme slengen?" spør venninnen henne, "Unnskyld at jeg ødelegger for deg" svarer hun, "Du behøver ikke tenke på det mer, dette blir siste gangen jeg tar kontakt med deg, Jeg har ikke godt av å ha venner uansett... hadebra" hun gråter, tørker, snufser, og gråter litt mer.

Det er på en måte et mønster i alt det hun gjør. Som om hun gjentar livet sitt, igjen og igjen. "Jeg skal aldri forlate deg" er verdens største løgn...